– hvis det er noe som allerede eksisterer i det systemet vi lever i – så mater du maskineriet.
Og hva er det maskineriet driver med?
Det holder Palestina under okkupasjon.
Det suger ut mineraler fra Kongo på en måte som knuser både mennesker og natur.
Det setter barn i Vietnam til å sy klærne vi går rundt og flasher.
Det driver menneskesmugling og slavearbeid i Brasil for at noen andre skal kunne spise billigere kjøtt.
Og alt sammen ender opp med å gi enda mer makt til de samme gamle hvite gubbene – de som bygger rikdommen sin på å undertrykke andre, de som aldri gir seg før de har melka både folk og jord til siste dråpe.

Det er det vi kaller «business as usual».
Og det er gift.

Så vi kan ikke bare være med å holde dette i gang.
Vi må tenke nytt. Skape nytt. Bygge på en helt annen måte.
Ikke fordi det er «hipt» eller «grønt» eller et eller annet bull💩-markedsføringstriks.
Men fordi alternativet er å være en passiv deltaker i verdens største forbrytelse – et system som er skrudd sammen for å utbytte, ødelegge og slavebinde.

Så vi står ved et veiskille:
Enten fortsetter vi å være medløpere i maskineriet.
Eller så river vi oss løs og bygger noe annet – noe som faktisk betyr noe, som gir liv, som løfter mennesker i stedet for å knuse dem.

Vil du være med å ta ansvar og bygge sammen?

Foredrag fra Fæbrikstad 2025

Det skjer når du tar et første, modig steg inn i noe som virkelig betyr noe. For meg var det Palestina. Du åpner øynene, ser bak sløret og plutselig kjenner du at du ikke helt passer inn lenger. Vennegjengen føles annerledes. Samtalene skurrer. Så kommer kommentarene: «Å, Nader har blitt så politisk nå, ass.» «Der kommer aktivisten.» For når du forandrer deg, holder du opp et speil. Ikke fordi du peker på noen, men fordi de ser seg selv eller noe som mangler. Og det er ubehagelig. Jeg hører det fra mange: folk som står opp for Palestina, miljøet, rettferdighet. Den første motstanden kommer ikke fra fremmede. Den kommer fra dine egne. Familien. Vennene. Kollegene. Og da står du der. Skal jeg skalle av? Skal jeg tørre å miste noen, bare fordi jeg ikke kan late som om jeg ikke vet det jeg vet? Før i tiden hadde du aldri hatt det valget. Du vokste opp i én gate, kjente de samme menneskene hele livet. Flokken var gitt. Men nå er det annerledes. Vi kan koble oss på fellesskap gjennom verdier, ikke bare gjennom geografi. Vi kan velge hvem vi går sammen med. Mennesker som tror på rettferdighet, frihet, solidaritet. Det føles uvant. Men det er også frigjørende. For du kan plutselig si: «Jeg lever i en tid hvor jeg faktisk kan velge hvem jeg vil være i verden sammen med. Ut fra hva vi tror på, hva vi kjemper for.» Og det er et skifte. Fra å definere oss selv ut fra hvor vi bor og hva vi jobber med til hva vi står for. Hva vi ikke lenger kan være stille om. Det er ikke bare å bytte vennegjeng. Det er å våge å leve med hjertet åpent. Å si «verden er ikke den samme. Jeg kan ikke late som om jeg ikke ser det jeg ser.» Og midt i alt dette, stemmen din. Før måtte den godkjennes av aviser, TV, autoriteter. Nå kan du velge selv. Ikke for å bli kjent, men for at noen vil kjenne seg igjen i deg. For hver gang du deler, er det noen der ute som svarer: «Takk. Jeg trodde jeg var alene.» Jeg blir ikke fornærmet, du kan fjerne meg som venn. Men det som betyr noe, er om noen føler seg litt mer forstått eller sett i en veldig rar tid.